I disse valgkamptider tenker jeg ofte: Hvorfor kan ikke politikere innrømme at de tok feil? Hvorfor kan de ikke ombestemme seg? De står på sitt, selv om fakta og motargumenter forteller klart at de tar, eller tok, feil. De vrir og vender på det de selv sier og unngår og omgår alle motargumenter eller innvendinger. Og så går det prestisje i saken og fallhøyden for en innrømmelse har blitt for stor.
Når du forhandler eller er leder kan du lett komme i samme situasjon. Du har kommet med et forslag til løsning eller et krav, avslått et forslag eller fremmet sterke argumenter for ditt syn. Så innser du at du har tatt feil, eller delvis feil, men vegrer deg for å gå tilbake på det du har sagt. Hvem vil vel miste ansikt?
Men husk at prestisje forhindrer mange gode løsninger!
Jeg lærte en gang av en leder jeg hadde at ”Det er bare idioter som aldri ombestemmer seg”. Hvis du aldri ombestemmer seg, eller innrømmer at du tok feil, vil andre oppfatte deg som sta, egen, lukket, skråsikker eller lite lydhør. Men enda verre for deg er det kanskje at du ikke lærer noe. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes en eneste person i verden som vet alt, som kan alt eller som alltid har rett. Du må lytte til andre og ta til deg andres meninger for å gjøre dine egne meninger, løsninger eller forslag enda bedre.
Men vi kan jo ikke ombestemme oss stadig vekk, for da mister vi troverdighet og tillit. Da blir vi oppfattet som ”værhaner”, usikre, ubesluttsomme og ”helt uten ryggrad”.
Som vanlig er den ”gylne middelvei” den beste, dersom du ønsker å kommunisere godt med andre mennesker og bygge tillit og troverdighet over tid.
For det første: Hvordan unngå å komme i den situasjon at du må ombestemme deg?
Vær godt forberedt og sett deg grundig inn i temaet, saken eller problemet. Søk informasjon, også fra folk og kilder du tenker vil ha andre meninger og et annet ståsted enn du har selv.
Ikke gå for hardt eller for tidlig ut med hva du mener. Ikke vær for bastant i dine uttalelser. Det kan av og til være smart å bevisst bruke noen svekkende ord og formuleringer. Men ikke for mange, for da vil andre oppfatte deg som usikker. Svekkende ord er for eksempel ”kan være ….” i stedet for ”er slik at …., ”jeg opplever det slik at….” i stedet for ”det er slik at…” , ”jeg oppfatter deg dithen at …” i stedet for ”du sa at ….”. Formuleringer som ”basert på det jeg vet per i dag, mener jeg at…” er akkurat passe svekkende til at du har en åpning for å ombestemme deg. I tillegg vil det normalt være smart å presisere hvilke forutsetninger som ligger til grunn for din mening, forslag eller løsning.
For det andre: Hvis du har kommet i en situasjon hvor du innser at nå er det best å ombestemme deg, så er det et par ting du må være klar over.
Jo lenger du venter før du ombestemmer deg eller innrømmer en feil, desto vanskeligere blir det å gjøre det. Så tenkt kjapt, og si klart fra at du tok feil. Tidligere topp-politiker, SV-leder og finansministrer Kristin Halvorsen ble i 2003 kjent for uttrykket ”Nå har jeg tatt for mye Møllers tran!” da hun innrømmet å ha sagt noe feil i en politisk debatt. Litt humor og glimt i øyet virker i slike sammenhenger avvæpnende.
Og husk at ærlighet varer lengst. Det betyr at du åpent og ærlig innrømmer at det er et forhold eller en side ved saken du ikke har tenkt på eller ikke lagt nok vekt på, og derfor ombestemmer du deg. Eller at du innrømmer din uvitenhet knyttet til deler av saken. Eller at du ikke så en uheldig ”bi-effekt” av ditt forslag eller mening. Dette forholdet eller siden ved saken kan du ha kommet på selv, eller det kan ha kommet frem i samtale eller diskusjon med andre. Hvis du ombestemmer deg, må du ha en god forklaring eller begrunnelse, slik at andre forstår hvorfor du skifter mening. Ofte vil det bidra til å øke din troverdighet, fordi du viser at du er lydhør og reflektert.
Det er en menneskerett å ombestemme seg av og til – ja, kanskje er det en ”menneskeplikt”?
